Det var en gang et lite hus ved en liten skog, der bodde det en gammel dame, en gammel

mann og en liten gutt. En dag sa damen til den lille gutten: -Jeg vil bake en pepperkakegutt til

deg. Kom inn på kjøkkenet så skal jeg vise deg hvordan jeg gjør det.

 

Den lille gutten så på mens damen lagde pepperkakedeigen. Hun kjevlet den ut til en lang flat

lefse. Så tok hun en pepperkakeform og trykket den ned i deigen. Pepperkakegutten fikk en

fyldig kropp, to lange armer og to tykke ben. Så satte hun på to rosin øyne, melismunn og en

kanel drops til nese. Hun lagde hår av melis, strødde melis på brystet og lagde en liten sløyfe

rund halsen på pepperkaken. På jakkebrystet fikk han noen fine kapper av sukkertøy.

 

Den gamle damen satt pepperkaken på en stekeplate, satte den inn i ovnen og lukket døren.

-Nå må du passe på ovnen og når du kjenner pepperkake lukten, roper du på meg, sa den

gamle damen. Så gikk hun ut for å jobbe i hagen sammen med den gamle mannen.

 

Den lille gutten satt på kjøkkenet og passet ovnen. Etter en stund kunne han kjenne

pepperkake lukten. Han bestemte seg for å vente litt før han ropte på den gamle damen.

Gutten tenkte for seg selv: -Jeg vil se om Pepperkakegutten ser like god ut som han lukter.

Jeg skal bare ta en liten kikk før jeg roper på den gamle damen. Han gikk over til ovnen og

åpnet døren bitte litt, men åpningen var så liten at han måtte åpne den litt mer.

 

Den lille gutten ble overrasket da Pepperkakegutten reiste seg opp på stekeplata, hoppet ut av

ovnen, ut på gulvet og løp igjennom kjøkkenet. Den lille gutten løp bort for å lukke

kjøkkendøren, men Pepperkakegutten løp fortere. Han for ut døren, igjennom hagen, ut porten

og ned veien. ”Kom tilbake!” hylte den lille gutten.

 

Pepperkakegutten fortsatte å løpe. Mens han løp, ropte han: -Løp, løp så fort du kan, for

ingen kan fange en pepperkakemann. Den lille gutten løp etter han, men han klarte ikke å ta

han igjen.

 

Da den gamle mannen og den gamle damen så at Pepperkakegutten løp forbi dem, løp de etter

han de og. Men Pepperkakegutten løp fortest. Etter en stund var den lille gutten, den gamle

mannen og den gamle damen så trøtte at de måtte sette seg ned for å hvile litt.

 

Pepperkakegutten løp videre. En stund etter møtte han tre bønder. -Hvor er det du skal?

Ropte bøndene. -Du både ser og lukter som en pepperkake og pepperkakegutter er lagd for å

spises! -Jeg har løpt fra en liten gutt, en gammel mann og en gammel dame. Så jeg løper vel i

fra dere også, sa Pepperkakegutten. -Åh kan du det, kan du? sa bøndene. Så løp de etter han

de og.

Da ropte Pepperkakegutten: -Løp, løp så fort dere kan, for ingen kan fange en

pepperkakemann. Bøndene løp så for de kunne, men Pepperkakegutten løp fortere. Etter en

stund ble bøndene så trøtte at også de måtte sette seg ned for hvile litt.

 

Pepperkakegutten løp videre. Omsider møtte han en ku. -Mmh! Mmh! luktet kua, Du lukter

godt! Stopp, Pepperkakegutt! Jeg vil spise deg.

-Jeg har løpt fra en liten gutt, en gammel mann og en gammel dame og tre bønder. Så jeg

løper vel i fra deg også, lo Pepperkakegutten. -Åh kan du det, kan du? sa kua. Så løp hun

etter han.

 

Pepperkakegutten snudde seg og ropte ut: -Løp, løp så fort du kan, for ingen kan fange en

pepperkakemann. Kua prøvde så hardt hun kunne, men klarte ikke å ta igjen

Pepperkakegutten.

 

Pepperkakegutten løp videre. Ikke lang tid senere møtte han en hest. -Vær så snill og stopp

Pepperkakegutt, sa hesten. Du ser ut til å være en skikkelig godbit. Men Pepperkakegutten

løpte enda fortere og ropte: -Jeg har løpt fra en liten gutt, en gammel mann og en gammel

dame, tre bønder og en ku. Så jeg løper vel i fra deg også. Hesten begynte å løpe etter han,

han og.

 

Pepperkakegutten bare lo og ropte: -Løp, løp så for du kan, for ingen kan fange en

pepperkakemann. Hesten løpte fortere en han noen gang hadde gjort, men Pepperkakegutten

løp fort som en vind. Hesten måtte bare gi opp, han klarte ikke å fange Pepperkakegutten.

 

Pepperkakegutten løp videre. Langt om lenge kom han til en skog. Der stod det en stor bjørn.

-Hvor skal du? Pepperkakegutt? sa bjørnen. Pepperkakegutten løp mens han svarte: -Jeg har

løpt fra en liten gutt, en gammel mann og en gammel dame, tre bønder, en ku og en hest. Så

jeg løper vel i fra deg også. -Åja det tror du, du kan? sa bjørnen og løp etter

Pepperkakegutten så fort han kunne.

 

Pepperkakegutten lo og ropte: -Løp, løp så fort du kan, for ingen kan fange en

pepperkakemann. Bjørnen løp så fort han orket, men Pepperkakegutten løp fortere. Snart var

bjørnen så trøtt at han ble lengre og lengre bak Pepperkakegutten.

 

På dette tidspunktet var Pepperkakegutten veldig stolt av seg selv. Han hoppet og danset, og

var riktig så fornøyd med seg selv. Han trodde ingen, kunne klare å fange han.

 

Plutselig så han en rev i lysningen av skogen. Reven så på han og begynte å løpe etter han.

Men Pepperkakegutten løp fortere og ropte: -Jeg har løpt fra den lille gutten, en gammel

mann, en gammel dame, tre bønder, en ku, en hest og en bjørn. Så jeg løper vel i fra deg også.

Hva? Ropte reven, jeg kan ikke høre deg, vær så snill og kom litt nærmere.

 

 

 

Pepperkakegutten stoppet og så seg rundt. Han så at han var kommet til en stor elv. Han

kunne ikke hoppe ut i vannet, for da ville han bli våt og myk for så å gå i stykker. Han så på

reven. Bjørnen, hesten, kua og alle menneskene lette fremdeles etter han. Han måtte komme

seg over elven for ellers ville de ta han igjen.

 

Han gikk nærmere reven og ropte høyt, -Jeg har løpt fra den lille gutten, en gammel mann, en

gammel dame, tre bønder, en ku, en hest og en bjørn. Så jeg løper vel i fra deg også.

 

– Hvorfor skulle du det? Sa reven tillitsfullt. Jeg ville ikke fange deg om jeg kunne.

Reven så at Pepperkakegutten hadde et aldri så lite problem, så han sa: -Jeg ser at du trenger

hjelp. Hvorfor hopper du bare ikke opp på halen min, så skal jeg svømme deg over elva.

Pepperkakegutten hadde ikke noe annet alternativ så han hoppet opp på halen til reven. Reven

hoppet ut i vannet og la på svøm.

 

Når de var et godt stykke ut i elva, sa reven: - Pepperkakegutt, jeg tror det er best at du setter

deg på ryggen min så du ikke ramler ned. Pepperkakegutten syntes ideen var god så han

hoppet fram på ryggen til reven. Etter å ha svømt en stund sa reven: - elven er ganske dyp, det

er kanskje best at du hopper opp på skulderen min, for da slipper du å bli våt.

Pepperkakegutten gjorde som reven sa, for han måtte jo holde seg tørr.

 

Når de nesten var over elven, ropte reven: - elven blir dypere og dypere, skynd deg og hopp

opp på nesa mi. Pepperkakegutten gjorde som reven sa og hoppet opp på nesen hans.

 

Reven var litt av en luring, for nå kastet han hodet bakover. Snapp! – en kvart av

Pepperkakegutten var borte. Snapp! – halve Pepperkakegutten var borte. Snipp, Snapp –

trefjerdedel var borte. Snipp, Snapp, Snipp!! Så var hele Pepperkakegutten spist opp slik

pepperkake gutter og jenter som kommer ut av ovnen skal bli.

 

Den lille gutten, den gamle mannen, den gamle damen, bøndene, kua, hesten og bjørnen gikk

alle hjem. Reven derimot som så veldig fornøyd ut, strekte seg og la seg ned for en god lang

lur.

 

Snipp, snapp, snute så var det eventyret ute.